av Kirsti Bergstø, leder av Sosialistisk Ungdom (gjesteskribent)

I går var vi i Hebron og møtte familier som hadde sine hjem like ved bosetterne. I en skråning fra huset hvor en av familiene bodde går hovedveien i Hebron. Den har vært stengt for palestinere i seks år, kun okkupantene får ta veien i bruk. Kvinnen som bodde der fortalte at hun hadde måttet føde i veikanten – ingen sykebil kunne komme og hente henne.

I helgen deltok delegasjonen fra SV på et seminar for kvinner i Palestina. Seminaret var i regi av PFWA, en kvnnegren av venstresidepartiet FIDA. Kvinnene la blant annet frem dokumentasjon på hvordan byggingen av muren vanskeliggjør deres liv.

Brutaliseringen av okkupasjonen fører til daglig trakkasering, avstengt skolevei for barna og svært mange studenter har måtet forlate universitetet, enten fordi det blir for vanskelig å komme seg fram og tilbake eller fordi de må bidra det de makter til familiens økonomi. Det internasjonale samfunnet sin pågående bokott av det palestinske folket gjennom tilbakeholdelse av penger gir enorme konsekvenser, særlig for alle ansatte i offentlig sektor som ikke har fått utbetalt ei krone i lønn i godt over et halvt år. Det anslås at mellom 70-80% av alle palestinerne nå lever under fattigdomsgrensa.

Samtidig som lønn holdes tilbake stenges stadig flere palestinske bønder fra jorda si gjennom bygginga av muren. Flere kvinner har vitnet om at bosettere har satt ut ville griser og hunder i områder der de tidligere har kunnet plukke oliven fra frittvoksende trær. Summen av dette skaper enorm fattigdom i et ellers svært så rikt land. For det er ikke rikdom det står på – det er tilgangen til sine egne ressurser.

Eller som en kvinne som har fått hele jorda si annektert av muren uttrykte det:
"I’ve been working 34 years – for nothing"

I denne elendige situajonen blir det kvinnenes ansvar å holde familien i live og landet gående. Flere av dem kunne fortelle om vold og rusmisbruk i hjemmet. Vold mot kvinner er et problem i alle samfunn, men volden eskalerer i takt med massearbeidsløsheten og fattigdommen, og volden i samfunnet reflekteres i vold i hjemmet.

Okkupasjonsmakta blir hver eneste dag skyld i enda større fattigdom og enorme psykiske belastninger for alle som lider under frykt, tortur, ydmykelse og trakassering. I går var vi i Hebron og møtte familier som hadde sine hjem like ved bosetterne. I en skråning fra huset hvor en av familiene bodde går hovedveien i Hebron. Den har vært stengt for palestinere i seks år, kun okkupantene får ta veien i bruk. Kvinnen som bodde der fortalte at hun hadde måttet føde i veikanten – ingen sykebil kunne komme og hente henne.

Hun fortalte også om sønnen som hadde blitt alvorlig syk, og hvordan hun selv og mannen hadde måttet bære den voksne gutten opp bratte bakker for å komme til et sted hvor sykebilen hadde mulighet for å hente ham. Da han kom tilbake, nyoperert, kom israelske soldater og hentet ham. Åpne sår og bandasjer hindret verken slag, tortur eller fengsling. Fensling uten grunn, uten lov eller dom. Mannen i familien fortalte at bosettere hadde knust hodet på hans far.

"He was an old man, almost hundred years".

De trakasseres daglig av både bosetterne og israelske soldater. Det er ikke uvanlig at soldater stormer huset midt på natten, låser hele familien inne på et rom mens de ler høylydt og raserer hele huset.

En natt tente de også på inventaret. En annen natt stanget bosettere med traktor mot husveggen deres. Alt for å gjøre dem så redde at de forlater sine hjem slik at israelske okkupanter kan overta dem. Det er ingen uvanlig strategi, okkupantmakta kjenner ingen grenser. Israel vet ikke hva menneskeverd er, i sin higen etter rike landområder og etnisk rensing av det palestinske folket.

Det er vanskelig å se deres prosjekt som noe annet – handlingene taler for seg. Det er grenser for hvor lenge en verden kan ha øynene lukket.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende